Da jeg studerte i København på begynnelsen av 60-tallet, så jeg for første gang virkelige ikoner. Det hadde seg slik at for å komme fra Kunstakademiet på Kongens Nytorv til Østerport stasjon måtte jeg gå Bredgate til endes. Der lå den gresk katolske kirke, og der så jeg ikoner. For første gang så jeg billeder som ikke bare jeg så på, men som også så på meg: Altså billedorganismer som livsvesener, med blodbaner, nervebaner, hjerte, kjønn og hud.
Et ikon er et besjelet bilde,et bilde som besitter en iboende kraft, et bilde som også ser på deg. Bildet lever foran deg. Det kan betraktes som en livsorganisme, der det inneholder de samme elementer som alt liv –blodomløp, hjerne, kjønn. Det representerer ikke bare en utsikt, men også et innblikk. Ikonets mål var, og er, å lage noe av enorm betydning for den som ser det. Et bilde som svarer.
