Min første utstilling i Stavanger kunstforening i 1966, inneholdt blant annet malerier og arbeider i fargekritt på papir, med titler som «Musikk fra sideværelset», «Mozartiana», «Bachiana» og «Partitur». Dette tror jeg hadde følgende forklaring: Jeg vokste opp i et hjem med mye musikk. Begge mine foreldre spilte instrumenter, og det lå alltid notehefter fremme. Selv spilte jeg fiolin, men det var notearkene, partiturene, med sine mystiske tegn og figurer for tid og tempo, som fascinerte meg mest.
Fire år før denne utstilling, bodde jeg et halvt år i London. Der kunne jeg i Britisk Museum studere original partitur av store komponister. Hensikten med dette var et ønske om å uttrykke musikalske klangmasse i maleriet. Dessverre kom jeg til, at virkeliggjørelsen av dette ønske i den form jeg tenkte meg, var umulig. Eller lå over mine evner, likevel fant jeg en løsning. Tilfeldigheten kom meg til hjelp: Den gang i London, bodde jeg i loftsetasjen i et lite pensjonat. I rommet ved siden av, bodde en hjemvendt major fra India. Denne høflige og stille mann, pleide om ettermiddagen å spille plater på sin grammofon. Fra mitt rom kunne jeg lytte til musikken, som svakt trengte gjennom min blomstrete tapetserte vegg. Jeg forsøkte derfor å tegne veggen, og å tenke musikken. Disse forsøkene som siden ble til malerier, kalte jeg «Musikk fra sideværelse».
