70 Tallet — Kjell Pahr-Iversen

70 - Tallet

Fra 1969 til 1970 bodde jeg et år i Paris. Jeg fikk tildelt et atelier av Langaard-stiftelsen, i Cité Internationale des Arts. Det var et atelier bygg av store dimensjoner, som tiltrakk seg unge kunstnere fra hele verden.

Dette var mitt første møte med Paris, og det franske kunstliv, som det utfoldet seg i gallerier og museer. Jeg hadde tidligere bodd og arbeidet i København, men dette, Paris, var en større arena.

Ønsket jeg hadde for arbeidsåret, var om mulig å tilføre mitt maleri en større orden og en dypere indre sammenheng. Jeg kan huske jeg satt i timevis foran bilder til Picasso og Matisse i det moderne museet. Men også franske kirker med sine strålende glassmalerier inspirerte meg. Og fremfor alt: glassmaleriene i Chartres – katedralen: En opplevelse av en total omarming av lys og farger: Et makeløst vitnesbyrd om hva kunst kan være.

Dette året ble for meg et vendepunkt på mange områder, og av mange grunner. Jeg møtte og ble venn med mange malere, og mitt liv var kjekt å leve. Og en ting til, jeg skiftet sigarmerke og fikk utstillingsavtale med Galerie Camille Renault på Boulevard Haussmann. Jeg var den gang 29 år. Da jeg kom tilbake til Stavanger, fortsatte jeg det arbeid jeg hadde begynt på i Paris. Jeg malte med akryl på papir store bilder, som etter hvert komprimerte seg til serier. Rekker av store papirarbeider hvor rødt, gult og blått i brede strøk vokste utover papiret. For en glede det var.

70-tallet ble for meg et viktig og innholdsrikt tiår. Etter å ha oppholdt meg i Paris i et år, kom jeg tilbake til Stavanger. Og jeg kom ikke tilbake tomhendt. I bagasjen hadde jeg en avtale om utstilling året etter i Galerie Camille Renault på Blvd. Haussman i Paris. Dette galleriet var den gang et innflytelsesrikt galleri med kunstnere som Poliakof og Esteve, som faste utstillere. Det var derfor mye oppmerksomhet om galleriet. Min første utstilling der i 1973 gikk meget bra, og slik at jeg fortsatte hvert tredje år å stille ut over en periode på 15 år, inntil Camille Renault gikk bort. I det galleriet møtte jeg også direktøren for Salon de Mai, som inviterte meg å stille ut i Salon de Mai i flere år i Petite Palaise. Tilbake i Stavanger hadde jeg flere utstillinger i København, i Gøteborg og i flere norske byer i løpet av samme tiår. Jeg inngikk også på samme tid en utstillingsavtale med Galleri Dobloug i Oslo.

Når det gjelder utstillinger, eller det å stille ut, ligger gevinsten først og fremst i anledningen til, i en utstilling, å måle seg mot noe utenfor en selv. Dette å se sine bilder på andre vegger, og i andre omgivelser, enn i det trygge, kjennelige atelier, er både nødvendig og herdende. En utstilling blir da en selvprøvelse, hvor ingenting kan bortforklares eller forbedres i morgen. Alt er synlig. Alle svakheter og tilkortkommenheter henger på veggen. På den måten kan man i en slik situasjon plutselig på den mest hardhendte måte, se nye utviklingsmuligheter, så vel i sine svakheter som i det vellykkede.

80 Tallet

60 Tallet